I september og oktober har jeg utnyttet timen med dagslys etter jobb til å ta med hundene til Vestlia for å ta bilder i høstfargene.
Ronja har vært en veldig flink fotomodell på de lufteturene. Hun har kjedet seg hjemme alene en lang dag mens jeg har vært på jobb, og da har hun hatt masse energi til å leke og løpe.
De aller fineste bildene fikk jeg midt i september:
I tillegg har vi lekt med høstløvet, skaterampene og andre leker 🙂
Tirsdag 26. mai. Lauglovatnet.
Tenkte å trene lange linjer, men søket viste seg å være det vi trengte å ta tak i. Søker selvstendig når jeg er på lang avstand, men da jeg kom nærme ble hun uselvstendig, myk og dempende da jeg krevde. Fokus på utholdenhet og nøyaktighet i søk, og å ta fokus vekk fra meg. Belønning må finnes der ute, og ikke inne hos meg. Unntaket er innkalling eller hvis hun begynner å nøle med avlevering. Gjerne send langt, men gå etter slik at jeg kan sørge for at hun søker bra. Lære inn at ros underveis er ros, og ikke betyr kontakt. Forsterke nærsøksfløytesignalet slik at hun ikke nøler. Få bort sitt på stopp.
Det andre som må tas tak i er tissing/bæsjing under søksoppgaver – vi tok en diskusjon, men den er på ingen måte ferdigdiskutert.
God respons på minnesmarkering venstredirigering. God respons på linjetag (fokus på å ha henne stående). Dårlig respons på rett back – hun dro mot minnesmarkeringa til venste (den lå nærmere enn søksområdet). Må altså trene mer på å differensiere backene. Ok respons på innkalling, men det er fortsatt fokusområde. Sørge for at jeg trener i områder hvor jeg har oversikt over henne i tiden fremover. God respons på «bra» som støtte på dirigeringene. God respons på back+nærsøkssignal.
Onsdag 27. mai. Akebakken Steinan.
Problemløsning fortsatt:
Fredag 29. mai. Akebakken.
– Nærsøk. Fortsatt diskusjon om tissing/bæsjing. Søker lenge, men går i samme spor. Mye bevegelse, lite nøyaktig leting i lavt tempo.
– Dirigeringssignaler ut. Det ble forstyrrelser for nærme – dårlig linje og liten tro. Måtte kaste markeringer, hadde vært bedre med skudd.
Går mye heller på nærmere punkter til siden enn punkt langt bak ut. Må altså trene lange avstander på backen.
– Ta meg tid til å legge på vannmerke på bilder jeg deler.
Lørdag 30. mai. Akebakken.
3 små tennisballer i et tidligere område. Trene på rette linjer i riktig retning.
Søndag 31. mai. Vestlia.
3 tennisballer i tidligere område, lang linje opp bakke og inn i området. Sprang selvstendig første gang, men nølende underveis de resterende. Stopper opp og spør om hjelp hvis hun mister troa på løpinga eller mister troa i søket – må løse dette problemet på kortere avstand. Få frem selvstendighet og litt villskap ved større påvirkning. På den lange linja satte hun seg ned og ba om hjelp. Jeg kalte henne inn, men fikk ingen respons – må hjernevaske innkalling mer, spesielt på lang avstand. Bruke medhjelpere til å få mer selvstendighet i søket eller linjer ut – prøve å ikke gi henne løsning på å feige ut og ta kontakt med meg. Kan altså ikke legge på for vanskelige oppgaver nå – hold det enkelt, men tren på det som er viktig, og fokuser på en ting av gangen. Enya er visst litt sart og uselvstendig for tiden – må altså gi henne mestringsfølelse.
Må jobbe med å pløye rett gjennom hindringer, ikke alltid velge letteste vei. Hvis jeg blander meg inn i nærsøket med retningsangivning må jeg gjennomføre, insistere og sørge for funn. Trene linje – lett nærsøk. Trene nærsøk – lett linje/kort avstand. Jaget henne sint ut da hun kom inn uten funn (belønne mindre inne hos meg og mer med å få hente en morsom gjenstand et annet sted eller få gå på et tidligere kast/på vann), ble med ut og roste når hun søkte. Tørre å være litt sint og streng, men rose mye når hun gjør det riktig, dvs søker.
Mandag 1. juni – søndag 7. juni
Fokus på lange linjer uten støtte fra meg. Tennisballer ute for å sørge for at området trekker sterkt nok. Avvisende kroppsspråk og ros når hun er selvstendig. Mange fine back og venstre på lørdag 6. juni.
Innkalling når hun roter seg bort, eller når hun søker bra med stor intensitet. Belønning med tennisball.
Posisjon ved foten i stående ved utsending. Trenger rett og slett litt grunntrening på dette for at hun skal forstå hvordan jeg vil ha det.
Hun har fått gått på markeringer når hun ikke har rykket fram og ikke slipper nedfallsområdet med øynene. Hvis hun har sett opp på meg har jeg gått og hentet selv.
To runder med vilt på lørdag, Vestlia og Fuglmyra.
Enya bytter ikke, men jeg må få henne til å søke mer fornuftig (ikke henge seg opp i gammel fert og søke av området mer nøyaktig i første omgang). Bør også trene mye med fremmed vilt – vet ikke om hun velger «mine vilt» fremfor andres.
Teller Enya hvor mye hun har sett lagt og at det er derfor hun blir nølende og stopper opp når hun har hentet det hun har sett? Jeg må undersøke dette videre. Kanskje trene mindre med synlig, eller at hun iallfall aldri ser mer enn én dummy bli lagt.
Fortsette å fokusere på et bra søk. Jeg får eventuelt sende henne ut, stoppe henne og gå inntil slik at jeg kan kontrollere hva hun gjør. Trene det vi har problemer/konflikter med med dummyer – ikke blande vilt inn i det. Trene en god del med synlig opptak slik at jeg har kontroll på hva Enya gjør og være nøye med å sjekke viltet etterpå. Trene bevisst på mykt grep en tid fremover?
Vi møttes i Vestlia for å trene med det fine oransje plastgjerdet langs skitrekket. Enya hadde problemer med å time frasparket og fikk mange dårlige hopp der hun traff gjerdet, men hun lot seg ikke påvirke av det. Jeg tror det er fordi at vi i helga trente på et solid gjerde som tålte mellomlandinger. Jeg må altså trene på lave, myke gjerder i en periode slik at hun blir vant til å hoppe med god klaring igjen og slutter å slurve.
1.
Dirigering i rett linje over gjerdet og oppover en skråning. Først en utsending dit, så stoppsignal og nærsøk etter tennisball og så utsendinger rett ut igjen. Dirigeringsområdet var blindt for Enya, men Kiska gikk først mens Enya fikk se på. Enya traff ikke rett på i første utsending, og jeg fikk problemer med å dirigere henne frem til dummyen. Her er det min manglende erfaring med problemløsning og kjappe vurderinger under trening som må trenes opp. På det blinde nærsøket startet hun bra, men ønsket å forlate området til fordel for der hun nettopp hadde gjort funn etter kort tid istedenfor å holde på området. Ellen grep inn og gikk inn og ga påvirkning i nærsøksområdet. God respons på stoppsignal, og fin nærsøksatferd. Hun var innom en av ballene uten å finne den før hun fant ball nr 2, så hun er ikke nøye nok i søket enda. Da hun skulle forbi nærsøksområdet i neste omgang hjalp jeg henne med «ut»-kommandoer.
2.
Vi la ut flere dummyer på linje oppover skråninga i det kjente området, og la ut et nytt punkt parallelt med gjerdet. Vi vekslet mellom å sende rett ut og å blåse stopp og sende høyre over gjerdet. God respons på stoppsignal, men treg nedsitt. Hun tjuvstartet på høyredirigeringa en av gangene, men den neste avventet jeg bevisst og roset henne for at hun ble sittende. Vi diskuterte også ulike former for back-signaler. Jeg sendte henne back istedenfor høyre en gang for å bryte forventningen til høyre. Jeg avsluttet med å sende skrått over gjerdet til det opprinnelige området. Enya hadde stor vanskelighet med å få til en linje oppover skråninga, men kom seg fram dit til slutt. Hun fikk hente den siste dummyen på en ny skrå linje for å avslutte med en riktig repetisjon, og det gikk veldig bra. Pene avleveringer, gode opptak og bare tegn til å søke videre én gang. Mange dummyer for henne å velge mellom, men hun var god på «velg første og beste og spurt rett inn» selv om hun måtte tråkke over flere dummyer på veien inn.
Ellen har lovet å hjelpe til med småøkter i nærområdet etter påske for å gjøre meg og Enya klar til start i BK i mai.
Vi tok oss god tid til å diskutere underveis, og Ellen delte erfaring og svarte på spørsmål. Visdom fra i dag:
Siden en del av treningsgjengen skulle til Fosen på lørdag for å trene dirigeringer over gjerder (heldiggriser) bestemte jeg meg for at Enya skulle få sin egen miniøkt på fredag etter forelesning. Resten av helga blir det fokus på skriving av semesteroppgave, men på fredag koste vi oss med trening i godværet. Årets første treningsøkt i t-skjorte er dermed et faktum (flere dager med 12 grader og sol her nå).
Vi startet med dirigeringer rett over gjerdet på to ulike punkter, og med sidedirigeringer på nøyaktig samme linje. I videoen over trener vi dirigering gjennom busken i stedet for å løpe rundt.
De to punktene (krattet bak treet og stolpen på andre sida av gjerdet) ble godt innarbeidet i løpet av økta, og da kunne vi avslutte med denne litt mer fancy varianten. Responsen på stoppsignalet kunne vært litt kjappere og Enya ble litt usikker på om hun fikk lov til å gå på venstredirigeringa, men alt i alt fungerte det meste supert. Gjerdet var hun ikke det minste usikker på innen økta var ferdig. Moro med de dagene der man kan bygge opp selvtilliten på hunden og både hund og fører går fornøyd hjem.
I dag tok vi en liten repetisjonsøkt. Enya fikk prøve seg på litt høyere gjerder, et par venstredirigeringer og en høyredirigering over gjerdet i motsatt retning helt til slutt. Mot slutten av denne andre økta sluttet hun å bøye av for å hoppe over de laveste delene av gjerdet, og hoppet hvor som helst i rett linje. En gang sprang hun seg rett inn i den høyeste delen av gjerdet, men jeg fikk sendt henne over det etter to nye forsøk på dirigering rett ut og etter det var det ikke noe problem.
Jeg merker at dette ikke er trening vi skal gjøre for mye av – det blir mye fart og moro, men lite fokus på ro og lite trening på jaktfot. I tillegg hopper hun så høyt at jeg tror jeg skal begrense det pga mulig overbelastning/slitasje på ledd. Jeg vurderer stadig om jeg burde lært meg noe hundemassasje når jeg har fått meg en så hardtgående hund.
Det er ting fra disse hoppøktene jeg skal ta med meg til den vanlige treninga:
Det har blitt flere små jaktøkter de siste dagene. Både på fredag, mandag, tirsdag og onsdag fikk jeg lurt inn en eller flere treningsøkter, og i etterkant ser jeg at jeg fant ut noe lurt i allefall i noen av øktene 😉 På lørdag ble det ren turdag for Enya og meg. Det ble tur sammen med Arya og May Kristin til Damhaugen i Bymarka der vi kjøpte sykt gode vafler, og hundene fikk gratis hundevafler. Nam nam!
Jeg tok med sekk, dummyer og begge hundene nederst i Vestlia. Hundene fikk vente oppbundet mens jeg la ut 4 stk 85g dummyer og 6 stk 150g dummyer i et feltsøk. Jeg la to i det åpne området ganske nære grunnlinja, en inntill en trestamme, et par oppe bak noen små koller og resten spredt ganske langt oppe i terrenget. Jeg ville bevisst gi Enya et mer utfordrende terreng enn det hun er vant til å trene feltsøk i. I tillegg fikk Enya være med ut og legge 4 dirigeringsdummyer ved foten av et lysmast. Hun fikk først gjøre et nærsøk der og så satte jeg henne igjen og kalte henne inn til meg. Tanken var at dette skal gjøre det enklere for henne å sendes på en dirigering tilbake til området, men jeg så at hun på ingen måte valgte en snorrett rute inn på innkallinga så det er ikke sikkert at metoden vil være til særlig hjelp med våre dirigeringsproblemer. Jeg får huske å prøve det ut på en senere trening.
Jeg hadde bevisst lagt ut to oppgaver slik at Enya ikke skulle vite hvilken oppgave hun ville bli satt til. Enya skulle få trene på å gå i riktig posisjon ved foten og å ikke stresse seg opp, og hvis hun var rolig og samlet skulle hun så få jobbe. Det ble mange runder tilbake til standplass med en Enya som begynte med stresspesing, men jeg følte at jeg gikk av med seieren til slutt. I løpet av 1,5 time fikk Enya totalt hente to dummyer i feltsøket. Jeg har innsett at med en så intens hund må jeg kreve ro før hun får lov til å jobbe. Dette kan videreutvikles til å på lang sikt kanskje løse vannproblemet vårt.
I denne stressede perioden (enten det nå er psykisk kjønnsmodning eller begynnende løpetid) har Enya helt glemt at hun egentlig kan å gå pent i bånd, så i perioden fremover må jeg fortsette å ha fokus på at det er hennes ansvar at båndet ikke strammes. Når det faller på plass igjen har jeg kommet enda et lite stykke på vei mot en roligere hund. En annen ting jeg skal være bevisst på er å jobbe bort den usikkerheten som ligger bak vokting på spøkelser og rusing mot «trusler» som kommer i mot hennes treningsområde (som Enya ser det). Jeg tenker det blir kindereggmetoden (Aarrestad, 100% positiv hverdagslydighet) all the way, både for å motbetinge synet av spøkelser og potensielle trusler og for å gi henne en sosialt akseptabel alternativ atferd å konsentrere seg om. Ressursforsvaret mot andre hunder er det lite jeg kan gjøre med. Der får jeg fokusere på å ikke sette henne i for vanskelige situasjoner der hun føler at hun må reagere og å gi henne mange gode erfaringer med at hun får belønning når hun klarer å beherske seg. I tillegg må jeg være tydelig overfor Enya om at det er jeg som har ansvaret for ressursene. Hun kan stole på at jeg tar vare på hennes interesser, men det ikke er ok at hun tar på seg ansvar for å vokte mine ressurser. Tja… vi får se hvordan det går.
I løpet av mandag ble det diverse økter med trening av stoppsignal til onlinekurset. I første økt i hagen lekte Enya aktivt med leken, men jeg klarte bare å stjele leken den aller første gangen. Vi har visst trent for mye «hold fast» med lek til at hun ubetenksomt slipper leken. Jeg prøvde å legge på en «takk»-kommando, men da ble både slippet og nedsitten treg. Vi lekte også litt bytte-lek, der hun skulle skifte til neste leke på kommando «ta den» eller «takk». Jeg ser at vi godt kan leke mer for å få på plass reglene for leking på nytt.
Etterpå trente jeg stoppsignal belønnet med ball i hagen. Jeg fikk veldig kjappe nedsitter og en del repetisjoner på innkalling med fløyte, men en veldig stresset hund. Det er tydelig at ballek er mye mer stressende for Enya enn drakamp, så jeg må være forsiktig med når jeg belønner på den måten. Samtidig er tennisballen en høyverdibelønning som funker supert for å belønne stoppsignal et stykke i fra meg. Jeg får huske på å ta frem ball og ballkaster en sjelden gang på trening for å belønne virkelig vanskelige stoppsignal for å få opp farta i nedsitten på lang avstand. Inne trente vi noen repetisjoner på frivillig sitt foran betalt med godbit, og jeg la på fløytesignalet ganske kjapt. Etterhvert ble det en god del raske, fine nedsitter, så jeg tror kanskje det er bedre å trene slik enn med lekinga.
Vi trente også et par små økter med jaktfot på samme måte som tidligere, og jeg synes at det allerede begynner å gi resultater. Enya er mer bevisst på hva som er riktig (belønningsgivende) posisjon enn hun har vært de siste månedene, og nå er det hun som har ansvaret for å holde seg der istedetfor at jeg skal behøve å mase på henne. Det blir best trening av å trene jaktfotøvelsene med line i perioden fremover, for da unngår jeg de periodene hvor hun faller helt av.
På kvelden var det første jaktcuptrening. Enya fikk mye trening på ro på filten, å la være å reagere på spøkelser selv om andre hunder gjorde det, å gå ved foten og på sitt og bli mens jeg var hilsefigurant til andre. Det gjenstår en god del arbeid med jaktfoten, men jeg syntes hun jobbet bra. Hun var dessuten trivelig mot mennesker og hunder i dag 🙂 En ting jeg kan vurdere å legge litt innsats i er å lære henne strategier for å kunne hilse pent, enten sitt eller håndtarget.
Vi småtrente litt inne på dagen, men Enya ble rimelig pesete og oppjaget under deler av treninga, så vi gjorde også et forsøk på å begynne å trene på Åsa Jakobssons metode for avslapping på filten. Jeg synes det gikk bra (unntatt det som gjelder stresset forbundet med å ut på tur), og dette er noe jeg skal ta med meg videre.
På ettermiddagen fikk vi en god økt med feltsøk. Smådummyene i Vestlia hadde ligget i tre dager, så Enya fikk virkelig jobbe for å finne dem. Hun løper fortsatt mye og søket er verken systematisk eller spesielt effektivt, men hun fikk trent utholdenhet i søket og måtte slå på nesa for å ha en mulighet til å gjøre funn. Opplegget sikret også at hun var strålende fornøyd når hun endelig fant en dummy og kom direkte inn i stor fart for å avlevere. Hun fikk hente 1 – 2 – 1. Den nest siste dummyen lå tett inntill en trestamme og etter den siste økta på 15 minutter der hun passerte den flere ganger valgte jeg å kalle henne inn fra søket da hun var godt i gang igjen og belønne henne for innsatsen. Så gikk vi sammen til treet og hun fikk finne dummyen i et nærsøk.
Jeg pakket sammen sekken og vi gikk oppover i søksområdet sammen for å se om jeg tilfeldigvis kunne klare å finne den siste dummyen på veien hjem. Enya fikk løpe rundt og kose seg med lekeflodhesten sin som hun hadde fått som belønning da hun kom inn etter den lange søksøkta. Jeg fikk øye på den siste 85g dummyen i en flekk med flatliggende kjerr/ris. Enya hadde løpt forbi området flere ganger, men hun hadde nok ikke gått inn i vegetasjonen for å lete nøyere der. Jeg tok fra henne leken og sendte henne i et lite søk fra avstand ca 5m fra dummyen. Hun var tydelig sliten og tørst, og viste ikke stor vilje/forståelse for å gå i gang med søket igjen, men hun hadde på nesa og søkte (litt usystematisk og distrahert) mens hun spiste litt snø. Jeg var avvisende i kroppsspråket da hun ville ha hjelp/støtte og hun gikk til slutt ganske rett på dummyen, plukket og avleverte og fikk utdelt leken sin igjen. Vi lekte oss hele veien hjem 😉
Jeg er utrolig imponert over søkslysten og utholdenheten på den lille svarte 🙂 Det var lange økter hun måtte gjennom før hun fikk funn, og det var tilfeller da hun stoppet opp og tok kontakt eller kom inn mot meg. Jeg syntes at det fungerte veldig bra å se bort og vende kroppen halvt bort slik at hun selv måtte ta initiativ til å gå i gang med søket igjen. Jeg skal fortsette å være bevisst på kroppsspråket mitt på grunnlinja i treninga utover våren. Jeg passet på å være glad og entusiastisk i rosen hver gang Enya hadde plukket og var på vei hjem med dummyen, og hun fikk godbitbelønning etter hver avlevering. På slutten fikk hun jackpot i form av lekeflodhesten.
Jeg synes jeg har funnet en fin rutine både før og etter jobbing nå, og jeg skal prøve å videreføre det utover våren. Pesing/oppgiret hund betyr at vi går tilbake til standplass og kjeder oss litt. Så får hun en ny sjanse til å bevise at hun kan gå fot uten å bli for opphisset. Fotgående og sitt i utgangsstilling skal være pen og samlet før hun får lov til å jobbe, men en økt med fotgående eller at vi stopper skal ikke alltid bety jobbing. Det funket bra å være kjapt frem med godbiten når hun hadde satt seg ned. Da unngikk jeg både at hun lente seg til venstre og at høyrelabben ble løftet. Tripping med labbene eller flytting av rumpa vil være tegn på at hun er for stresset og at jeg skal ta henne vekk fra linja og gi henne et nytt forsøk etterpå. Omvendtlokking ved avleveringer funket også veldig bra. Hun fikk komme inn med dummyen, avlevere og vente mens jeg la dummyen i lomma og fant frem en neve med godbiter. Jeg holdt fram godbitene og matet henne en og en godbit med den andre hånda og krevde at hun skulle ta dem forsiktig. Halvveis i dungen fikk hun beskjed om å komme inn i utgangsstilling og jeg fortsatte matinga der. Hvis hun da er samlet og ikke pesete får hun jobbe videre med en gang. Pesete, oppgiret hund som ikke kommer riktig inn på plass får ikke jobbe videre med må ta en pause. Ved filten er rutinen: av med retrieverbånd, på med halsbånd og godbit når hun legger seg ned og velter seg over på den ene skinka. Jeg prøver også å belønne at hun selv strekker hodet frem for å få på både retrieverline og halsbånd.
Enya var dyktig til å oppsøke nye områder og tok seg fint over kantene på toppen og inn i skog, men jeg hadde ikke lagt ut noe særlig i disse områdene. En annen gang får jeg fokusere på å legge ut noen «vanskelige» dummyer som hun må jobbe for. Etterhvert så jeg tegn på at hun fortsatt er ung og uerfaren – hun vendte stadig tilbake til de samme områdene hun hadde gjort funn tidligere og var for slurvete i søket når hun oppsøkte nye områder der hun kanskje kunne ha gjort funn. Jeg kan absolutt trene feltsøk videre utover våren og legge opp oppgaver der Enya får trent utholdenhet i søket, mer systematisk søk, å utrede områder litt nøyere når noen raske slag ikke har gitt resultat, og erfaring med at det lønner seg å oppsøke og utrede vanskelig terreng ordentlig.
Kort morgentrening på nærsøk. Jeg trente noen stoppsignal med fløyta med kjapp og god respons. På stoppsignal må jeg passe på å bruke omvendtlokking de gangene jeg går frem til Enya og belønner. Hvis ikke kan hun gjerne bli urolig i labbene eller «snike» rumpa litt fremover i iver etter belønninga. Jeg tråkket opp en liten sirkel rundt Enya og strødde ut godbiter, gikk et kort stykke unna og brukte håndsignal og fløyte til å sette i gang nærsøket mot høyre. Hun holdt seg fint i området og jobbet seg inn igjen da hun var på vei ut. Mens hun jobbet hadde jeg tråkket opp et nytt nærsøk 10-15 meter lenger opp i skråninga og lagt ut godbiter der. Da det virket som at forrige nærsøk begynte å bli tomt blåste jeg stoppsignal og deretter innkalling til Enya. Jeg plasserte henne midt i det nye nærsøket og ga henne signal om å sette i gang.
Mens hun jobbet gikk jeg og la ut nye godbiter i det første nærsøket. Da hun var ferdig tok jeg Enya inn ved foten og sendte henne tilbake til det første nærsøket for å trene på dirigering. Vi måtte som vanlig ta 4-5 svinger og trene fotgåing frem og tilbake før Enya klarte å holde seg i posisjon selv om nærsøket trakk henne fremover. Jeg omvendtlokket en pen og rett sitt etter holdt og sendte henne ut. Hun gikk i en veldig pen linje, stoppet på stoppsignal og søkte fint i området på kommando. Hun prøvde å følge opp et par av mine fotspor ut av området, men snudde fint og gikk i gang med søket igjen på «snu»-signal med fløyta. I en reell jaktsituasjon vil det jo være nyttig at hunden følger opp spor etter en skadeskudd fugl som har flyttet seg på en markering, men jeg det er mye viktigere for Enya å lære å holde nærsøksområdet i tiden fremover.
Til slutt sendte jeg henne tilbake til nærsøksområde nr 2, og også denne gangen ble det en pen, rett linje ut og god respons på stoppsignalet. Jeg tok oppmerksomheten bort fra Enya i nærsøket for å se til Ronja et par ganger, og da var Enya på ville veier og søkte seg stadig lenger ut fra området. Jeg er sikker på at det kanskje var tomt, men jeg må være mer påpasselig med å følge med i arbeidet hennes og heller blåse stopp og la henne vente hvis jeg må ta oppmerksomheten bort. Det virket som at hun var kommet langt nok unna nærsøket til at hun hadde «glemt» hva hun holdt på med, men da jeg stoppet henne lot hun seg fint dirigere tilbake inn i området med et «videre ut»-signal.
Jakttrening og foto 