[cycloneslider id=»2015-uke-38″]
Frøken Arya har vært på besøk her i helga. Denne helga hadde jeg egentlig satt av til dobbel jaktprøve i Verdal, men 2×1.AK på Lånke tidligere i høst og Enyas løpetid nå gjorde at jeg verken deltok eller reiste oppover. Jeg har fått melding om mange fine resultater i treningsgjengen – bra jobba, folkens 🙂
Været var stort sett det samme her hjemme som på Verdal – det vil si ekstremt vått. Det ble altså våte turer med hundene i helga, med fyring i peisen og tørking av sko etter turen 😉 Arya har fått være med på småøkter med jakttrening sammen med Enya, og er i tillegg blitt en tålmodig fotomodell i løpet av helga. Det var absolutt nyttig å ha to retrievere å trene med. Litt mer å holde styr på kanskje, men gull verdt for å få ned forventning til å få jobbe hver gang og for å provosere litt med en annen hund på linja. Enya ble riktignok litt usikker når jeg måtte ta et par alvorsprater med Arya om hva sitt-og-bli betyr og at det ikke er lov til å knalle. Jeg må altså bruke et par økter på å bygge opp selvtillit og selvstendighet ute i feltet igjen, for hun ble litt nølende og avventende.
Både inne og ute jobbet jeg litt med teknikk rundt foten med Enya. Det kan jeg godt ta et par økter med ukentlig, for det hjelper henne virkelig til å være bevisst på posisjon og forflytninger. Jeg må også igang med laaange linjer, og jeg tror jeg må ta med Enya ut og gå linjene slik at jeg får dem slik jeg vil ha dem. Back-signalet virker nå bra på avstander som ikke er altfor lange, men i nærsøket trekker hun langt fremover igjen. Jeg må altså jobbe med søket – å holde området og å høre på dirigering. Jeg fikk såvidt jobbet litt med terrengskifter i dirigering, men det er et prosjekt vi må jobbe videre med. Jeg fikk også lagt på forstyrrende markeringer på dirigering til et kjent punkt, og to dirigeringer med smal vinkel. Arbeidet med innkallingssignalet er på god vei – ingen problemer den siste tiden.
Jeg er utrolig glad for det arbeidet jeg har lagt ned i at Enya alltid holder dummyen helt til jeg sier “takk”. Når jeg i helga har trent med en hund som ikke tar dette som en selvfølge ser jeg hvor mye tid og energi jeg sparer i den daglige jakttreninga på at avleveringene fungerer bra.
Vi jobber videre med å bygge opp Enyas minne på markeringer, kreve presisjon (søke i omtrentlig nedfallsområde), “avbetinge” markeringene (og dermed redusere stress) og å få Enya vant til forstyrrende viltfall.
På søksposten i jaktcupen fikk jeg og Ulla en god og lærerik trening. Vi fikk en liten drive (ikke så ofte vi får trent på den belastninga) og sendte neste hund etter første gjorde funn. Det viste seg at frøken Enya må trene mer på det å ikke påvirkes av makker, og vi må ta (enda en) runde med at det er fornuftig å plukke de nærmeste dummyene først. Forøvrig gjorde hun en strålende jobb og et effektivt søk.
Konklusjonen er at det er mye som gjenstår før vi er startklare i EK. Samtidig øker “konkurransen” nå når det er flere treningskamerater som er på vei opp og frem. Det motiverer til å jobbe målrettet og legge ned en ekstra innsats. Jeg og Enya er fortsatt på “back to basics”, med både nyinnlæring av ting jeg vil endre på og bygging av erfaring/selvtillit på ting Enya kan fra før av. Lydigheten må også skjerpes inn på, for i EK er det plutselig veldig liten margin for å tilgi feil. Hmm… året som kommer blir nok spennende 😀 😉
Jakttrening og foto 