20-30 minutter gange i bånd i variert terreng frem til treninga. Kriterie: retrieverlina skal ikke strammes. Jeg belønnet henne når hun valgte å trekke bak meg i trange partier, men hun fikk ingen belønning for å gå i «feil» fotposisjon. Dette har Enya veldig godt av – gå slik over lengre tid. Mye venting oppbundet, og også det har Enya godt av. Jeg vil ikke si at hun slappet av ordentlig, men hun falt til ro etterhvert. Nyttig for henne å være bundet opp nært til de snille, rolige gamle goldenene Martin og Truls.
Arbeid med dirigering
Jobbet sammen med Arnhild. La ut en dunge dummyer først i ett punkt og så et annet, og bygget stegvis opp lengde på dirigeringene. Fine linjer på begge punkter unntatt én da jeg hadde endret vinkel litt og Enya siktet mot sporet hun hadde brukt tidligere. I alt hentet Enya 3 + 6 dummyer og en tennisball. Jeg hadde telt feil og sendte henne til tomt område på den aller siste – fikk tennisball som belønning på bra nærsøksarbeid. God respons på stoppsignaler i dag. Trente 2 stk stopp-videre ut, 1 høyre og en venstre (til det samme punktet hun allerede hadde vært). Faktisk bedre fart i sidedirigeringene enn på rett ut. Hmmm. Jeg passet bevisst på at Enya ikke var skjev og at jeg ikke presset henne med kroppen min da jeg sendte. Fine linjer som «selv jeg» var fornøyd med. Litt urolig da dummyene ble lagt ut og hundene måtte sitte og bli. Snek seg fremover en halv meter. Dette kan jeg trene på i andre situasjoner.
Enkle og doble markeringer på linje
Hundene fikk etter tur hente en enkel og en dobbel markering på to ulike poster. Enya løste oppgavene godt og vi jobbet sammen med å beholde roa. Ingen lyd og god jaktfot. For det meste fint i utgangsstilling, men satt til tider litt langt fremme da det kom skudd med i bildet. Jeg kalte henne inn fra en lang dobbeltmarkering som hun ikke var presis nok på. Kan jobbe enda mer med å få ned responstid på innkalling fra arbeid og å få opp igjen verdi på «komme rett inn til mor». Et halvveis knallingsforsøk (på Enyas markeringsoppgave) pga en misforståelse da jeg pekte og sa noe og at Ix knallet. Ingen ytterligere problemer med det, men jeg kan gjerne kvalitetssikre sitten på markeringer ved å legge på forstyrrelser, andre ord enn kommando fra meg og håndbevegelser fra meg. Litt treg inn til tider – gjorde antydning til å søke videre da hun kom over fert på veien inn. Jeg ga henne streng beskjed om hva jeg syntes om det, men jeg må jobbe med å komme rett inn.
Feltsøk
Godt arbeid, fornuftig tempo og avsøkte riktig område. Ingen knallingsforsøk. Lot henne løpe mens forrige hund var på vei inn en av gangene, men bevisst ikke neste gang. Det gikk greit. At neste hund fikk løpe da hun var neste inne hos meg syntes hun var litt forstyrrende, men hun snudde seg bare å så på i fart og kom deretter inn og avleverte. Gjorde antydning til å ville søke videre med begge dummyene hun plukket, men gjennomførte ingenting skadelig. Jeg må altså jobbe mye med å komme i stor fart rett inn og legge opp noen «feller» for å få henne til å skjønne poenget.
Oppsummering
Passe på ørene mine når jeg går som skytter – det er ingen vits i å ta sjanser.
VIKTIG: Trene på å komme rett inn til meg etter funn. Teste henne på bytting og å søke videre.
Kvalitetssikre sitt og bli ved markeringer. Legge på forstyrrelser – eksterne og fra meg. Sikre at vi er enige om at det bare finnes en kommando som løser henne ut.
Senere (høyere nivå): Passe på at hun markerer alt som kastes slik at hun har kontroll hvis første hund ikke finner.
Fortsette med å bygge dirigeringer helt fra bunnen av – den stegvise metoden funket bra både i dag og i går. Gi henne erfaringer med mange linjer – fokuser på kvaliteten ikke lengden frem til vi har bestått BK. Være nøye på ro og sitten mens det legges ut – ingen sniking tillatt.
Jobbe enda mer med å få til en idiotsikker utgangsstilling på markeringer og feltsøk. Hun havnet til tider for langt frem.
Gjesping funket bra som «slapp av, det er ikke du som skal jobbe nå»-signal
Fortsette arbeid med jaktfot og stoppsignal – det funket bra i dag. Gjerne enda mer automatikk i jaktfoten.
Trene mer nærsøk – hun går fort altfor stort istedetfor å lete nøye.
En senere trening – teste walk-up uten skudd. Gradvis legge på flere skudd etterhvert som hun tåler det. Jobbe målrettet med jaktfot, utgangsstilling, vendinger og sitt før dette.
Komme på flest mulig fellestreninger. Være flink til å be om hjelp på vannarbeidet utover våren.
Gradvis fase ut overdreven bruk av godbiter på trening (etterhvert som de ikke trengs for å kvalitetssikre roen). Men: ikke være redd for å kjøre mitt eget løp på trening og gjøre det jeg mener er best for min hund.
Jobbe mye med innkalling: håndsignal, stemme og fløyte.
På tross av denne lange lista med ting som kan bli bedre og som jeg må jobbe med – Enya gjorde en strålende innsats på trening i dag. Hun var også grei på den sosiale biten. Jeg er kjempestolt av henne, og nå har jeg på nytt fått troen på at dette vil fungere.
Frislipp med stoppsignal og innkallinger da vi kom. Trenger trening på ubetinget innkalling – er blitt treg/hører ikke alltid. Supre stoppsignaler med belønning med ballkaster. Roet ned på sekken. Bruke maskinpistolbelønning når jeg vet hun gjerne vil vokte når noen nye kommer.Gode råd fra Nina, erfaringer fra kurs og fra egen hund i samme alder. Mye vanntrening utover våren skal nok få orden på henne. Gå færrest mulig BK-prøver. Ha med seg hjelpere og varme opp grundig før prøven – slipper at stress og forventning bygger seg opp til kokepunkt utover i prøven, altså få tatt av litt av kruttet. Råd på hva som er akseptabelt og ikke på rette linjer på dirigeringer. Huske på at terping på dirigeringer er slitsomt for en ung hund. Råd: Gå tilbake i treninga og bygge opp pene linjer helt fra babynivå og opp til bare 50-75 meter i noen uker/måneder. Kan så øke på avstand når vi er blitt enige om hvordan linjer skal se ut og når Enya igjen er litt mer mentalt robust. Trene litt over eget nivå, altså trene på AK-nivå selv om jeg ikke ennå har startet i BK.
Jaktfot frem til hjørnet. Nina gikk inn i skogen og kastet 8 dummyer. Enya veldig ivrig, snudd og gikk jaktfot bakover. Ventet med å sende til Enya selv hadde samlet seg – tok kontakt, sluttet å pese og satt bedre. Ikke helt fornøyd med linja på dirigeringa, men ok. Samme rekkefølge med sending – annen hund – jaktfot – venting – sending når hun hadde roet seg ned. Venstredirigeringer veldig fin. Fin fart og fin linje. Nina hadde en annen metode for signalet. Gode avleveringer og mye penere fotgående enn de siste ukene. Bevisst, rolig og nøyaktig inn på plass.
Jeg skal være bevisst på hvordan jeg står når jeg sender Enya (ikke presse henne mot venstre). Trene teknisk med godbitplassering at hun ikke legger seg over mot venstre. Buet linje, eller rett linje fot langt mot venstre i 3/4 av strekninga, og hun korrigerte seg inn på slutten. Ikke pent, men vanskelig å vite når jeg skal gripe inn (med D. Latham korridormetode).
Fyllte på området og gikk så jaktfot tilbake til sekkene. Hundene fikk hvile i bila. Jaktfot frem etter pausen og utsendinger til området igjen. Jeg sendte fra 20m lenger til venstre for å se om linja ble bedre med et annet terreng og en annen vinkel til inngang til skogen.
Et «overfallsforsøk» på forbipasserende. Fortalte henne tydelig at det ikke var ok (jeg klarte fint å stoppe henne på vei ut), og passet på at hun var litt trykket. Belønnet så utgangsstilling og gikk tilbake til venting i treninga.
Lærdom fra dagen
Være ytterst oppmerksom på Enyas modus, og lære henne å ta seg ned til akseptabelt forventningsnivå før hun får jobbe. Lære henne mestringsteknikker på lavt nivå som vi kan bruke når trykket øker, og lær henne at det er ro som gir uttelling i form av jobbing/belønning.
Slutte av når man får en vellykket repetisjon.
Hvis hunden låser seg på en dirigering: Vær selv villig til å løpe ut og gi påvirkning i området, men hunden skal gjennomføre oppgaven som er gitt.
Trene øvelser med presisjonsmarkering. Hunden skal følge med på kastet og løpe presist ut i området og holde seg der til den gjør funn. Det skal ikke gå over i et søk – da kalles hunden inn og fører går ut og gir påvirkning.
Sørge for å finne noen øvelser som hunden synes er artig å holde på med. Kan spe på med disse innimellom «slavetreninga» på dirigeringer for å holde motivasjonen oppe.
Enklere for meg å kreve god jaktfot uten line. Gå litt i veien med kroppen heller enn å alltid si fra når hun prøver å rykke frem. Akseptere en mer flytende posisjon enn på ren teknikktrening av jaktfot så lenge hun har riktig modus og forsøker å gjøre det riktig. Være villig til å snu rundt og ta tak i fotarbeidet selv i «skarpt läge» – eneste måten å komme seg frem til belønninga er å gå ordentlig fot. Lære hunden å være presis i plasseringa i utgangsstilling når den skal dirigeres – viktig for å få gode linjer.
Legge opp øvelser etter læreboka på trening (jaktfot, dirigeringer 90 grader), men akseptere at i virkeligheten vil det ikke ende opp med perfekt utførelse.
Til tross for Enyas enkelte sosiale brister og mindre sjarmerende egenskaper: Hun har passe mengde selvstendighet, og er myk/førervar uten å være veik. Jeg kan snakke hardt til henne og hun tåler en trøkk uten at det påvirker vårt forhold eller videre arbeid. Det er en heit hund, så jeg må jobbe veldig bevisst med modus, bryte forventninger og at det alltid er slik at «calmness leads to reward».
Dette var en god måte å legge opp en dirigeringstrening på: Legge ut bare ett punkt med mange dummyer. Hundene blir med ut og får ordentlig påvirkning. Trekker seg så unna i passende avstand og setter opp hunden slik at man kan trene både ut, back, venstre og høyre langs den samme linja. Altså: forenkle treninga mest mulig slik at man isolerer det man vil trene på og ikke trener på masse andre ting samtidig. Kan øke avstand til punktet eller avstand mellom hund og fører. La dummyene slik at hundene fikk trening på å gå inn i skogen (lett at de synes det er vanskelig å gå gjennom et terrengskifte).
Vannarbeid: La en stresset hund jobbe først hvis det absolutt må jobbe – den skal ikke sitte og vente og se på og stresse seg opp. Hvis man har mulighet til å jobbe med ro/stress – la hundene se på, men vær forberedt på å jobbe aktivt med belønning ved tegn på ro. Trekk hunden unna hvis den lager lyd og fortell at det ikke er ønskelig. La den jobbe med alternative oppgaver i nærheten.
Jeg syntes altså at vi fant godfølelsen igjen i dag, og det var godt å få snakket gjennom problemene med noen etter gårsdagens katastrofetrening. Fint å være 2-3 på trening istedetfor å trene alene i denne perioden. Viktig(!!!) å alltid selv beholde roen i treninga – hvis man blir irritert er det bedre å bare pakke sammen og dra hjem. Gjerne opptre morskt overfor hunden når den fortjene det, men ha den indre roen på plass så man kan snu på en femøring og være blid og fornøyd når den gjør det riktig.
Resultatet blir vanligvis strålende når Andrea, hundene og jeg tar formiddagsturer. Denne gangen var det sjeldent godt vær og det ble både en strålende tur, årets første iskrem og noen gode bilder. Jeg fikk dessuten sett nøyere på et par områder jeg har planer om å bruke i dirigeringstreninga med Enya.
Fortauet langs veien som går gjennom bildet er snorrett og omtrent 500m lang. Der tenker jeg å trene linjetag med Enya. Det lille hugget midt i bildet hadde det også vært spennende å trene dirigeringer over.«Nam nam, den snøballen smakte godt.»«Wuuu huuuu! Dette var moro!»
Det har blitt flere små jaktøkter de siste dagene. Både på fredag, mandag, tirsdag og onsdag fikk jeg lurt inn en eller flere treningsøkter, og i etterkant ser jeg at jeg fant ut noe lurt i allefall i noen av øktene 😉 På lørdag ble det ren turdag for Enya og meg. Det ble tur sammen med Arya og May Kristin til Damhaugen i Bymarka der vi kjøpte sykt gode vafler, og hundene fikk gratis hundevafler. Nam nam!
Arya og Enya på tur.
Fredag
Jeg tok med sekk, dummyer og begge hundene nederst i Vestlia. Hundene fikk vente oppbundet mens jeg la ut 4 stk 85g dummyer og 6 stk 150g dummyer i et feltsøk. Jeg la to i det åpne området ganske nære grunnlinja, en inntill en trestamme, et par oppe bak noen små koller og resten spredt ganske langt oppe i terrenget. Jeg ville bevisst gi Enya et mer utfordrende terreng enn det hun er vant til å trene feltsøk i. I tillegg fikk Enya være med ut og legge 4 dirigeringsdummyer ved foten av et lysmast. Hun fikk først gjøre et nærsøk der og så satte jeg henne igjen og kalte henne inn til meg. Tanken var at dette skal gjøre det enklere for henne å sendes på en dirigering tilbake til området, men jeg så at hun på ingen måte valgte en snorrett rute inn på innkallinga så det er ikke sikkert at metoden vil være til særlig hjelp med våre dirigeringsproblemer. Jeg får huske å prøve det ut på en senere trening.
Ronja var ikke særlig fornøyd med å være med på jakttrening på fredag…
Jeg hadde bevisst lagt ut to oppgaver slik at Enya ikke skulle vite hvilken oppgave hun ville bli satt til. Enya skulle få trene på å gå i riktig posisjon ved foten og å ikke stresse seg opp, og hvis hun var rolig og samlet skulle hun så få jobbe. Det ble mange runder tilbake til standplass med en Enya som begynte med stresspesing, men jeg følte at jeg gikk av med seieren til slutt. I løpet av 1,5 time fikk Enya totalt hente to dummyer i feltsøket. Jeg har innsett at med en så intens hund må jeg kreve ro før hun får lov til å jobbe. Dette kan videreutvikles til å på lang sikt kanskje løse vannproblemet vårt.
I denne stressede perioden (enten det nå er psykisk kjønnsmodning eller begynnende løpetid) har Enya helt glemt at hun egentlig kan å gå pent i bånd, så i perioden fremover må jeg fortsette å ha fokus på at det er hennes ansvar at båndet ikke strammes. Når det faller på plass igjen har jeg kommet enda et lite stykke på vei mot en roligere hund. En annen ting jeg skal være bevisst på er å jobbe bort den usikkerheten som ligger bak vokting på spøkelser og rusing mot «trusler» som kommer i mot hennes treningsområde (som Enya ser det). Jeg tenker det blir kindereggmetoden (Aarrestad, 100% positiv hverdagslydighet) all the way, både for å motbetinge synet av spøkelser og potensielle trusler og for å gi henne en sosialt akseptabel alternativ atferd å konsentrere seg om. Ressursforsvaret mot andre hunder er det lite jeg kan gjøre med. Der får jeg fokusere på å ikke sette henne i for vanskelige situasjoner der hun føler at hun må reagere og å gi henne mange gode erfaringer med at hun får belønning når hun klarer å beherske seg. I tillegg må jeg være tydelig overfor Enya om at det er jeg som har ansvaret for ressursene. Hun kan stole på at jeg tar vare på hennes interesser, men det ikke er ok at hun tar på seg ansvar for å vokte mine ressurser. Tja… vi får se hvordan det går.
Mandag
I løpet av mandag ble det diverse økter med trening av stoppsignal til onlinekurset. I første økt i hagen lekte Enya aktivt med leken, men jeg klarte bare å stjele leken den aller første gangen. Vi har visst trent for mye «hold fast» med lek til at hun ubetenksomt slipper leken. Jeg prøvde å legge på en «takk»-kommando, men da ble både slippet og nedsitten treg. Vi lekte også litt bytte-lek, der hun skulle skifte til neste leke på kommando «ta den» eller «takk». Jeg ser at vi godt kan leke mer for å få på plass reglene for leking på nytt.
Enya poserer for fotografen på vei hjem fra Damhaugen på lørdag.
Etterpå trente jeg stoppsignal belønnet med ball i hagen. Jeg fikk veldig kjappe nedsitter og en del repetisjoner på innkalling med fløyte, men en veldig stresset hund. Det er tydelig at ballek er mye mer stressende for Enya enn drakamp, så jeg må være forsiktig med når jeg belønner på den måten. Samtidig er tennisballen en høyverdibelønning som funker supert for å belønne stoppsignal et stykke i fra meg. Jeg får huske på å ta frem ball og ballkaster en sjelden gang på trening for å belønne virkelig vanskelige stoppsignal for å få opp farta i nedsitten på lang avstand. Inne trente vi noen repetisjoner på frivillig sitt foran betalt med godbit, og jeg la på fløytesignalet ganske kjapt. Etterhvert ble det en god del raske, fine nedsitter, så jeg tror kanskje det er bedre å trene slik enn med lekinga.
Vi trente også et par små økter med jaktfot på samme måte som tidligere, og jeg synes at det allerede begynner å gi resultater. Enya er mer bevisst på hva som er riktig (belønningsgivende) posisjon enn hun har vært de siste månedene, og nå er det hun som har ansvaret for å holde seg der istedetfor at jeg skal behøve å mase på henne. Det blir best trening av å trene jaktfotøvelsene med line i perioden fremover, for da unngår jeg de periodene hvor hun faller helt av.
Første jaktcuptrening. Deltagerne trener ro i pausen.
På kvelden var det første jaktcuptrening. Enya fikk mye trening på ro på filten, å la være å reagere på spøkelser selv om andre hunder gjorde det, å gå ved foten og på sitt og bli mens jeg var hilsefigurant til andre. Det gjenstår en god del arbeid med jaktfoten, men jeg syntes hun jobbet bra. Hun var dessuten trivelig mot mennesker og hunder i dag 🙂 En ting jeg kan vurdere å legge litt innsats i er å lære henne strategier for å kunne hilse pent, enten sitt eller håndtarget.
Tirsdag
Vi småtrente litt inne på dagen, men Enya ble rimelig pesete og oppjaget under deler av treninga, så vi gjorde også et forsøk på å begynne å trene på Åsa Jakobssons metode for avslapping på filten. Jeg synes det gikk bra (unntatt det som gjelder stresset forbundet med å ut på tur), og dette er noe jeg skal ta med meg videre.
Jeg fikk en fin fotosession på vei ned Vestlia på tirsdag. Lyset var supert, men det forsvant fort.
På ettermiddagen fikk vi en god økt med feltsøk. Smådummyene i Vestlia hadde ligget i tre dager, så Enya fikk virkelig jobbe for å finne dem. Hun løper fortsatt mye og søket er verken systematisk eller spesielt effektivt, men hun fikk trent utholdenhet i søket og måtte slå på nesa for å ha en mulighet til å gjøre funn. Opplegget sikret også at hun var strålende fornøyd når hun endelig fant en dummy og kom direkte inn i stor fart for å avlevere. Hun fikk hente 1 – 2 – 1. Den nest siste dummyen lå tett inntill en trestamme og etter den siste økta på 15 minutter der hun passerte den flere ganger valgte jeg å kalle henne inn fra søket da hun var godt i gang igjen og belønne henne for innsatsen. Så gikk vi sammen til treet og hun fikk finne dummyen i et nærsøk.
Jeg pakket sammen sekken og vi gikk oppover i søksområdet sammen for å se om jeg tilfeldigvis kunne klare å finne den siste dummyen på veien hjem. Enya fikk løpe rundt og kose seg med lekeflodhesten sin som hun hadde fått som belønning da hun kom inn etter den lange søksøkta. Jeg fikk øye på den siste 85g dummyen i en flekk med flatliggende kjerr/ris. Enya hadde løpt forbi området flere ganger, men hun hadde nok ikke gått inn i vegetasjonen for å lete nøyere der. Jeg tok fra henne leken og sendte henne i et lite søk fra avstand ca 5m fra dummyen. Hun var tydelig sliten og tørst, og viste ikke stor vilje/forståelse for å gå i gang med søket igjen, men hun hadde på nesa og søkte (litt usystematisk og distrahert) mens hun spiste litt snø. Jeg var avvisende i kroppsspråket da hun ville ha hjelp/støtte og hun gikk til slutt ganske rett på dummyen, plukket og avleverte og fikk utdelt leken sin igjen. Vi lekte oss hele veien hjem 😉
«Dette var vanskelig, jeg vil ikke mer, » sa Enya til slutt da hun fikk prøve feltsøk på hytta i påska i fjor.
Jeg er utrolig imponert over søkslysten og utholdenheten på den lille svarte 🙂 Det var lange økter hun måtte gjennom før hun fikk funn, og det var tilfeller da hun stoppet opp og tok kontakt eller kom inn mot meg. Jeg syntes at det fungerte veldig bra å se bort og vende kroppen halvt bort slik at hun selv måtte ta initiativ til å gå i gang med søket igjen. Jeg skal fortsette å være bevisst på kroppsspråket mitt på grunnlinja i treninga utover våren. Jeg passet på å være glad og entusiastisk i rosen hver gang Enya hadde plukket og var på vei hjem med dummyen, og hun fikk godbitbelønning etter hver avlevering. På slutten fikk hun jackpot i form av lekeflodhesten.
Jeg synes jeg har funnet en fin rutine både før og etter jobbing nå, og jeg skal prøve å videreføre det utover våren. Pesing/oppgiret hund betyr at vi går tilbake til standplass og kjeder oss litt. Så får hun en ny sjanse til å bevise at hun kan gå fot uten å bli for opphisset. Fotgående og sitt i utgangsstilling skal være pen og samlet før hun får lov til å jobbe, men en økt med fotgående eller at vi stopper skal ikke alltid bety jobbing. Det funket bra å være kjapt frem med godbiten når hun hadde satt seg ned. Da unngikk jeg både at hun lente seg til venstre og at høyrelabben ble løftet. Tripping med labbene eller flytting av rumpa vil være tegn på at hun er for stresset og at jeg skal ta henne vekk fra linja og gi henne et nytt forsøk etterpå. Omvendtlokking ved avleveringer funket også veldig bra. Hun fikk komme inn med dummyen, avlevere og vente mens jeg la dummyen i lomma og fant frem en neve med godbiter. Jeg holdt fram godbitene og matet henne en og en godbit med den andre hånda og krevde at hun skulle ta dem forsiktig. Halvveis i dungen fikk hun beskjed om å komme inn i utgangsstilling og jeg fortsatte matinga der. Hvis hun da er samlet og ikke pesete får hun jobbe videre med en gang. Pesete, oppgiret hund som ikke kommer riktig inn på plass får ikke jobbe videre med må ta en pause. Ved filten er rutinen: av med retrieverbånd, på med halsbånd og godbit når hun legger seg ned og velter seg over på den ene skinka. Jeg prøver også å belønne at hun selv strekker hodet frem for å få på både retrieverline og halsbånd.
Enya var dyktig til å oppsøke nye områder og tok seg fint over kantene på toppen og inn i skog, men jeg hadde ikke lagt ut noe særlig i disse områdene. En annen gang får jeg fokusere på å legge ut noen «vanskelige» dummyer som hun må jobbe for. Etterhvert så jeg tegn på at hun fortsatt er ung og uerfaren – hun vendte stadig tilbake til de samme områdene hun hadde gjort funn tidligere og var for slurvete i søket når hun oppsøkte nye områder der hun kanskje kunne ha gjort funn. Jeg kan absolutt trene feltsøk videre utover våren og legge opp oppgaver der Enya får trent utholdenhet i søket, mer systematisk søk, å utrede områder litt nøyere når noen raske slag ikke har gitt resultat, og erfaring med at det lønner seg å oppsøke og utrede vanskelig terreng ordentlig.
Enya på turen på lørdag.
Onsdag
Kort morgentrening på nærsøk. Jeg trente noen stoppsignal med fløyta med kjapp og god respons. På stoppsignal må jeg passe på å bruke omvendtlokking de gangene jeg går frem til Enya og belønner. Hvis ikke kan hun gjerne bli urolig i labbene eller «snike» rumpa litt fremover i iver etter belønninga. Jeg tråkket opp en liten sirkel rundt Enya og strødde ut godbiter, gikk et kort stykke unna og brukte håndsignal og fløyte til å sette i gang nærsøket mot høyre. Hun holdt seg fint i området og jobbet seg inn igjen da hun var på vei ut. Mens hun jobbet hadde jeg tråkket opp et nytt nærsøk 10-15 meter lenger opp i skråninga og lagt ut godbiter der. Da det virket som at forrige nærsøk begynte å bli tomt blåste jeg stoppsignal og deretter innkalling til Enya. Jeg plasserte henne midt i det nye nærsøket og ga henne signal om å sette i gang.
Mens hun jobbet gikk jeg og la ut nye godbiter i det første nærsøket. Da hun var ferdig tok jeg Enya inn ved foten og sendte henne tilbake til det første nærsøket for å trene på dirigering. Vi måtte som vanlig ta 4-5 svinger og trene fotgåing frem og tilbake før Enya klarte å holde seg i posisjon selv om nærsøket trakk henne fremover. Jeg omvendtlokket en pen og rett sitt etter holdt og sendte henne ut. Hun gikk i en veldig pen linje, stoppet på stoppsignal og søkte fint i området på kommando. Hun prøvde å følge opp et par av mine fotspor ut av området, men snudde fint og gikk i gang med søket igjen på «snu»-signal med fløyta. I en reell jaktsituasjon vil det jo være nyttig at hunden følger opp spor etter en skadeskudd fugl som har flyttet seg på en markering, men jeg det er mye viktigere for Enya å lære å holde nærsøksområdet i tiden fremover.
Til slutt sendte jeg henne tilbake til nærsøksområde nr 2, og også denne gangen ble det en pen, rett linje ut og god respons på stoppsignalet. Jeg tok oppmerksomheten bort fra Enya i nærsøket for å se til Ronja et par ganger, og da var Enya på ville veier og søkte seg stadig lenger ut fra området. Jeg er sikker på at det kanskje var tomt, men jeg må være mer påpasselig med å følge med i arbeidet hennes og heller blåse stopp og la henne vente hvis jeg må ta oppmerksomheten bort. Det virket som at hun var kommet langt nok unna nærsøket til at hun hadde «glemt» hva hun holdt på med, men da jeg stoppet henne lot hun seg fint dirigere tilbake inn i området med et «videre ut»-signal.
Bilde fra arkivet. Enya i full fart på hytta.
Veien videre oppsummert
Innkallingssignal bare med fløyte. Det virker som at Enya er litt usikker på bare fløyta uten håndsignal. Sjekk ut at alle signalene går også uten håndsignaler.
Fortsette med trening av nærsøk.
Forsette trening av ro. Pesing/oppgiret hund betyr at vi går tilbake til standplass og kjeder oss litt. Så får hun en ny sjanse. Fotgåendet og sitt i utgangsstilling skal være pen og samlet før hun får lov til å jobbe. Bruk omvendtlokking ved avleveringer. Pesete, oppgiret hund som ikke kommer riktig inn på plass får ikke jobbe videre med må ta en pause.
Fortsette trening av feltsøk med smådummyer. Legge opp ett og ett vanskelighetsmoment som hun kan få lære seg (vanskelig terreng etc). Fortsette å være bevisst på mitt kroppsspråk når hun søker hjelp. Kan stoppe henne med «snu»-signal hvis hun går utover områdets grenser og hjelpe henne inn igjen med et enkelt håndsignal. Gjøre forsøk med å styre søket hennes med min kroppsposisjon?
Aktiv bruk av kindereggmetoden (Arne Aarrestad)
Unngå at Enya får erfaring med å reagere feil når det gjelder vokting/ressursforsvar.
Videreutvikle av-på-knapp ved bruk av filten (Åsa Jakobsson)
Ha to eller flere mulige oppgaver, eller minst en annen hund som kan få gjøre oppgaven.
Kreve at hun alltid går pent i bånd og er tålmodig før frislipp (dvs Enya får ikke slippe løs før hun har roet seg ned).
Leke mer drakamp med klare regler. Lekeflodhesten fungerte strålende som kaste- og drakampsbelønning etter feltsøket, og Enya ble ikke like oppgiret som hun blir av ball.
Som vanlig trening på torsdag formiddag, denne gangen på plena foran Leangen gård. Det var temperatur rundt null, og det føltes kaldt etter flere dager på rad med 6-9 plussgrader. Enya var pesete og overgira allerede rett ut av bila, så planen om jobbing med vann og ro ble lagt på hylla. Jeg luftet hundene en liten runde, og det var ikke før vi kom tilbake til bila igjen at Enya fikk samlet seg litt. Noen enkle repetisjoner på frivillig hakedytt i håndflate roet henne ned, og den roen beholdt hun for det meste gjennom resten av treningsøkta. Jeg er spent på om det er den psykiske kjønnsmodninga, innledning til tredje løpetid eller noe helt annet som feiler Enya for tiden. Det ser iallfall ut som at jeg må legge nyinnlæring av vanskelige øvelser på hylla til Enya er mer seg selv igjen.
I dag var begge hundene med, og de fikk på seg dekkener og fikk sitte bundet og vente mens vi planla økta. Enya knurret som vanlig når det gikk «mistenkelige personer» til og fra bilene på parkeringsplassen, men jeg snudde ryggen til henne og belønnet henne når hun hadde sluttet å bråke. Når den mentale formen til Enya er som den er for tiden bestemte jeg meg for å droppe planene jeg hadde lagt for treningsøkta. Istedetfor tuslet jeg litt rundt på plena og tok bilder, satt litt på sekken sammen med hundene og generelt tok livet med ro. Etterhvert festet jeg retrieverlina i treningsvesten og Enya fikk være med ut på plena for å tusle. Eneste krav var at hun ikke skulle stramme lina, og ellers stilte jeg ingen krav til forgåendet. Jeg belønnet bak meg når hun gikk noenlunde riktig ved foten og belønnet når hun ha seg ned ved siden av meg mens jeg tok bilder. Det ble en fin økt. Enya var i godt humør og fin og rolig. Hun roter fortsatt mye en halvmeter foran foten min, men hun blir mer bevisst jo mer jeg belønner bak når hun frivillig trekker inntil foten min eller trekker seg bakover.
Ronja fikk også være med en kjapp tur ut på plena for å spise litt leverpostei som betaling for litt sitt og bli og noen innkallinger. Sissel trente innkalling med Era og da fikk jeg sette Enya ved siden av Era. Enya gjorde ingen forsøk på å løpe av gårde da Era ble kalt inn og løp avgårde i full fart. Hun fikk leke litt med leverposteiboksen som belønning 😉 Det siste vi gjorde var at Enya var bundet mens jeg øvde meg på å kaste pene markeringskast. Jeg kastet 10-15 dummyer og så fikk Enya være med å tusle rundt på plena for å plukke opp dummyene. Jeg belønnet de få gangene hun holdt riktig posisjon, men lot henne ellers gå omtrent som hun ville i lina. Dummyene på bakken var tydeligvis en vanskelig forstyrrelse. Men jeg følte at hun fortsatt var rolig og i balanse, og det var jo egentlig målet for dagen.
Jeg kastet dummyer i fire runder. De gamle 500g dummyene fikk jeg godt dreis på, og speed- og longthrowdummyene er jo bare helt geniale. Jeg må vurdere å skaffe meg flere speed-dummyer. Enya fikk være med å hente etter de to første rundene, men for å så bryte forventningene hennes tok jeg med Ronja på neste opplukking. Etterpå tok jeg med begge hundene og satte dem i bila, og begge virket glade og fornøyde. Jeg ryddet sammen sakene etterpå og tok en siste omgang med dummykasting.
Alt i alt en fin treningsøkt, men jeg gleder meg til Enya blir seg selv igjen og vi kan kjøre på med litt vanskeligere trening. Vannarbeidet må jo jobbes med, men jeg bør altså legge det litt på vent til jeg ser an hva hun tåler og ikke tåler i denne perioden. Det viktigste er å ikke gjøre stresset verre og at vi beholder det gode forholdet oss i mellom. Det var moro å se at Roar jobbet så strålende med begge sine hunder i dag. De var virkelig på lag og sammen om arbeidet i dag. Nok belønning og Roar ga mye av seg selv – sånn skal det være!
På veien hjem tok vi en halvtimes tur på jordene på Dragvoll for at begge hundene skulle få løpt fra seg litt, og etter nøye leting fant jeg dummyen som ikke var blitt med hjem på forrige torsdagstrening. Det er storsmelting i Strindamarka for tiden, og jordene var stedvis mer sump enn fast grunn i tillegg til at bekken hadde gravd seg et nytt løp tvers over jordet. Det var ikke til å unngå at Enya fant seg vann og ble ganske tullete, men jeg syntes jeg fikk begrenset det i forhold til hva hun hadde funnet på hvis hun hadde fått frikort. Det jeg kom til å tenke på er at det kan hjelpe å trene selvkontroll rundt vann, altså at hun rapporterer funn av vann til meg på samme måte som hun gjør med folk og hunder. Det funket også fint å belønne henne for sitt i front hver gang hun kom inn. Det sørget for litt ro, og det kan bli en type sniktrening som er nyttig hvis det blir en «kravfri» periode fremover.
Enya var først bundet i et tre i 15-20 min og fikk deretter sitte løs under kommando sitt og bli mens jeg pratet og var forstyrrelse for Inca. Hun fikk en godbit iblant og fikk vise noen enkle øvelser med å sette seg ved tak i halsbåndet og å holde fast en dummy. Hun slappet ikke nevneverdig av, og etter et 1-1,5 timer la jeg henne i bila med dekken på.
Etter at vi var ferdige med den andre hunden tok jeg Enya ut av bila med retrieverlina på og gikk fot ned til Leangenbukta. Jeg satte henne fra meg og kastet muligens altfor raskt den første steinen i vannet. Enya var ikke merkbart stresset og overopphetet etter de første 2-3 steinene, men hun hadde problemer med å sitte i ro, og snek rumpa fremover i sitten. Enda noen steiner senere hadde pesinga begynt.
Jeg gikk fot langs bredden, trente sitt og forflytninger i utgangsstilling, et lite nærsøk og omvendtlokking for å få roet henne litt ned. Det ble en økt på 20-40 minutter til sammen. Jeg følte at hun hadde tatt seg marginalt mer sammen innen vi gikk, men hun stresset seg opp igjen i løpet av turen opp til bila. Lengre avstand fra bila vil kanskje sørge for at hun klarer å roe seg ned før vi kjører hjem. Vel hjemme roet hun seg raskt ned og hadde et tydelig behov for søvn og hvile.
Enya lagde ingen lyd i løpet av hele økta, og det er jeg fornøyd med. Hun gjorde dessuten ingen tegn på å skulle knalle selv om hun satt løs. Samtidig var dessverre problemet mye verre enn jeg hadde trodd, og det vil ta tid å rette opp i skaden som er skjedd pga jentenes pinnekasting i vannet i fjor sommer. Første gang jeg skulle trene i vann med Enya på høsten var hun fullstendig ute av stand til å tenke klart rundt vann, hadde enorme forventninger og gikk lett over i lyd. Jeg må sette av flere timer ukentlig til dette problemet for at jeg skal ha en sjanse til å starte i BK til sommeren. Jeg satser likevel på at det vil være verdt innsatsen, for hvis vi ikke ordner opp i problemet er Enyas og min prøvekarriere over før den har begynt. Det kan hende at jeg må vurdere fullstendig arbeidsnekt på Enya i februar-mars, eller iallfall skal hun få mye lenger økter med ro slik at hun rekker å slappe av og roe seg ned istedetfor å bare sitte og vente på å få jobbe. Vi kan godt delta som kaster og skytter på fellestreninger uten at hun får hente hvis det viser seg at hun får problemer med roen.
Som vanlig trening på torsdag formiddag, denne gangen på plena foran Leangen gård. Det var temperatur rundt null, og det føltes kaldt etter flere dager på rad med 6-9 plussgrader. Enya var pesete og overgira allerede rett ut av bila, så planen om jobbing med vann og ro ble lagt på hylla. Jeg luftet hundene en liten runde, og det var ikke før vi kom tilbake til bila igjen at Enya fikk samlet seg litt. Noen enkle repetisjoner på frivillig hakedytt i håndflate roet henne ned, og den roen beholdt hun for det meste gjennom resten av treningsøkta. Jeg er spent på om det er den psykiske kjønnsmodninga, innledning til tredje løpetid eller noe helt annet som feiler Enya for tiden. Det ser iallfall ut som at jeg må legge nyinnlæring av vanskelige øvelser på hylla til Enya er mer seg selv igjen. I dag var begge hundene med, og de fikk på seg dekkener og fikk sitte bundet og vente mens vi planla økta. Enya knurret som vanlig når det gikk «mistenkelige personer» til og fra bilene på parkeringsplassen, men jeg snudde ryggen til henne og belønnet henne når hun hadde sluttet å bråke. Når den mentale formen til Enya er som den er for tiden bestemte jeg meg for å droppe planene jeg hadde lagt for treningsøkta. Istedetfor tuslet jeg litt rundt på plena og tok bilder, satt litt på sekken sammen med hundene og generelt tok livet med ro. Etterhvert festet jeg retrieverlina i treningsvesten og Enya fikk være med ut på plena for å tusle. Eneste krav var at hun ikke skulle stramme lina, og ellers stilte jeg ingen krav til forgåendet. Jeg belønnet bak meg når hun gikk noenlunde riktig ved foten og belønnet når hun ha seg ned ved siden av meg mens jeg tok bilder. Det ble en fin økt. Enya var i godt humør og fin og rolig. Hun roter fortsatt mye en halvmeter foran foten min, men hun blir mer bevisst jo mer jeg belønner bak når hun frivillig trekker inntil foten min eller trekker seg bakover.
Pretty in pink
Ronja fikk også være med en kjapp tur ut på plena for å spise litt leverpostei som betaling for litt sitt og bli og noen innkallinger. Sissel trente innkalling med Era og da fikk jeg sette Enya ved siden av Era. Enya gjorde ingen forsøk på å løpe av gårde da Era ble kalt inn og løp avgårde i full fart. Hun fikk leke litt med leverposteiboksen som belønning 😉 Det siste vi gjorde var at Enya var bundet mens jeg øvde meg på å kaste pene markeringskast. Jeg kastet 10-15 dummyer og så fikk Enya være med å tusle rundt på plena for å plukke opp dummyene. Jeg belønnet de få gangene hun holdt riktig posisjon, men lot henne ellers gå omtrent som hun ville i lina. Dummyene på bakken var tydeligvis en vanskelig forstyrrelse. Men jeg følte at hun fortsatt var rolig og i balanse, og det var jo egentlig målet for dagen.
Era var kjempefornøyd med ballbelønninga si.
Jeg kastet dummyer i fire runder. De gamle 500g dummyene fikk jeg godt dreis på, og speed- og longthrowdummyene er jo bare helt geniale. Jeg må vurdere å skaffe meg flere speed-dummyer. Enya fikk være med å hente etter de to første rundene, men for å så bryte forventningene hennes tok jeg med Ronja på neste opplukking. Etterpå tok jeg med begge hundene og satte dem i bila, og begge virket glade og fornøyde. Jeg ryddet sammen sakene etterpå og tok en siste omgang med dummykasting. Alt i alt en fin treningsøkt, men jeg gleder meg til Enya blir seg selv igjen og vi kan kjøre på med litt vanskeligere trening. Vannarbeidet må jo jobbes med, men jeg bør altså legge det litt på vent til jeg ser an hva hun tåler og ikke tåler i denne perioden. Det viktigste er å ikke gjøre stresset verre og at vi beholder det gode forholdet oss i mellom. Det var moro å se at Roar jobbet så strålende med begge sine hunder i dag. De var virkelig på lag og sammen om arbeidet i dag. Nok belønning og Roar ga mye av seg selv – sånn skal det være! På veien hjem tok vi en halvtimes tur på jordene på Dragvoll for at begge hundene skulle få løpt fra seg litt, og etter nøye leting fant jeg dummyen som ikke var blitt med hjem på forrige torsdagstrening. Det er storsmelting i Strindamarka for tiden, og jordene var stedvis mer sump enn fast grunn i tillegg til at bekken hadde gravd seg et nytt løp tvers over jordet. Det var ikke til å unngå at Enya fant seg vann og ble ganske tullete, men jeg syntes jeg fikk begrenset det i forhold til hva hun hadde funnet på hvis hun hadde fått frikort. Det jeg kom til å tenke på er at det kan hjelpe å trene selvkontroll rundt vann, altså at hun rapporterer funn av vann til meg på samme måte som hun gjør med folk og hunder. Det funket også fint å belønne henne for sitt i front hver gang hun kom inn. Det sørget for litt ro, og det kan bli en type sniktrening som er nyttig hvis det blir en «kravfri» periode fremover.
Enya var først bundet i et tre i 15-20 min og fikk deretter sitte løs under kommando sitt og bli mens jeg pratet og var forstyrrelse for Inka. Hun fikk en godbit iblant og fikk vise noen enkle øvelser med å sette seg ved tak i halsbåndet og å holde fast en dummy. Hun slappet ikke nevneverdig av, og etter et 1-1,5 timer la jeg henne i bila med dekken på.
Etter at vi var ferdige med den andre hunden tok jeg Enya ut av bila med retrieverlina på og gikk fot ned til Leangenbukta. Jeg satte henne fra meg og kastet muligens altfor raskt den første steinen i vannet. Enya var ikke merkbart stresset og overopphetet etter de første 2-3 steinene, men hun hadde problemer med å sitte i ro, og snek rumpa fremover i sitten. Enda noen steiner senere hadde pesinga begynt.
Jeg gikk fot langs bredden, trente sitt og forflytninger i utgangsstilling, et lite nærsøk og omvendtlokking for å få roet henne litt ned. Det ble en økt på 20-40 minutter til sammen. Jeg følte at hun hadde tatt seg marginalt mer sammen innen vi gikk, men hun stresset seg opp igjen i løpet av turen opp til bila. Lengre avstand fra bila vil kanskje sørge for at hun klarer å roe seg ned før vi kjører hjem. Vel hjemme roet hun seg raskt ned og hadde et tydelig behov for søvn og hvile.
Enya lagde ingen lyd i løpet av hele økta, og det er jeg fornøyd med. Hun gjorde dessuten ingen tegn på å skulle knalle selv om hun satt løs. Samtidig var dessverre problemet mye verre enn jeg hadde trodd, og det vil ta tid å rette opp i skaden som er skjedd pga jentenes pinnekasting i vannet i fjor sommer. Første gang jeg skulle trene i vann med Enya på høsten var hun fullstendig ute av stand til å tenke klart rundt vann, hadde enorme forventninger og gikk lett over i lyd. Jeg må sette av flere timer ukentlig til dette problemet for at jeg skal ha en sjanse til å starte i BK til sommeren. Jeg satser likevel på at det vil være verdt innsatsen, for hvis vi ikke ordner opp i problemet er Enyas og min prøvekarriere over før den har begynt. Det kan hende at jeg må vurdere fullstendig arbeidsnekt på Enya i februar-mars, eller iallfall skal hun få mye lenger økter med ro slik at hun rekker å slappe av og roe seg ned istedetfor å bare sitte og vente på å få jobbe. Vi kan godt delta som kaster og skytter på fellestreninger uten at hun får hente hvis det viser seg at hun får problemer med roen.
Både fredag og søndag ble det teknikktrening i låven til Sportshunder på Havstein. Ettersom stormen «Ole» gjorde det regelrett utrivelig å være utendørs var det godt med innetrening. Det var godt å ha god tid til treninga og at været ikke begrenset hvor lenge vi orket å holde på, men for å få mer effektiv trening skal jeg prøve å planlegge treningsøkta bedre neste gang.
Dobbeltstevne i rally
Lørdag startet Enya og jeg for andre gang i klasse 2 i rallylydighet. Det endte med 196p, direkte opprykk og seier i klassen. Enya var også denne gangen strålende fornøyd med kosedyrkua som ble delt ut som førstepremie. Ronja vant en på stevnet i juni, og den ble umiddelbart adoptert av Enya og er blitt flittig brukt siden. Søndag disket vi med god margin, men Enya var som alltid like strålende fornøyd med egen innsats og belønningen hun fikk da vi var ferdig i ringen.
Årets mål i rally er altså i boks, så da legges rallytreninga på hylla på ubestemt tid fremover. Jeg har andre ting å trene på som føles viktigere enn å lære inn de litt «særere» rallyøvelsene som begynner å komme fra klasse 3 og oppover, men jeg ser ikke bort ifra at vi kan ta opp treninga igjen om noen år. Treningsfokus resten av året blir å spisse formen frem mot start i BK, sånn at vi forhåpentligvis er klare til å starte i AK på Verdalsstevnet i slutten av september.
Ny og gammel rallylydighetsku 🙂
Jeg synes det er viktig å ha et litt mindre seriøst treningsmål også, så innimellom jakttreningene blir det trening mot start i lydighet klasse 1. Enya og jeg klarte oss gjennom bronsemerkeprøven i høst uten å ha trent verken fot, dekk eller stå spesielt grundig, så nå tror jeg det blir godt å gå tilbake til det helt grunnleggende. Sissel kom med gode tips både til fri ved fot og dekk, så nå har jeg og Enya hjemmelekse som vi kan bryne oss på i ledige stunder i ukene som kommer.
Det ble også tid til en tur rundt Haukvatnet med innlagt trening mellom stevnet og treninga på søndag. Jeg og Enya var heldige som rakk å nyte snøen før den regnet bort.
Jaktcup 2015
Ellers gleder jeg meg til oppstart på jaktcupen på mandag den 16. Det blir godt å komme i gang igjen etter vinterpause, men det føles litt skummelt å skulle være med på multeklasse i år. Treningsmål for Enya på «for-cupen» er følgende:
Jaktfot. Gå i korrekt posisjon ved foten min blant forstyrrende hunder og mennesker.
Dempe forventninger. Jeg skal lufte henne litt før vi kjører hjemmefra. På treninga skal hun få komme rett ut fra bila, jobbe med sitt og bli, fot og å stå oppbundet, og så skal hun få legge seg i bila igjen. Så kan det hende at hun får en liten økt med mer spennende øvelser, og så inn i bila på nytt. Jeg har tenkt å avslutte med å gå ned til fjorden og trene sitt og bli mens det plasker stein i vannet, og så gå rolig fot tilbake til bila. Løpe kan hun få gjøre når vi kommer hjem igjen.
Sitt og bli. Jeg skal være konsekvent i å følge opp sitt-kommando. Altså, sitt betyr sitt til jeg løser deg ut.
Stå bundet opp og kjede seg.
Mine egne mål er å få tatt bilder fra hver eneste cuptreningskveld, og kanskje litt video også. I tillegg skal jeg prøve å observere og hjelpe til for å redusere belastninga på Ulla.
Jeg og Enya fikk sitte på med Ulla til årets første fellestrening for vår del. Resten av treningsgjengen startet allerede første nyttårsdag, men vi har altså ikke kommet i gang før nå. Det ble en helsvart gjeng med hunder i dag – tre flater og to labradorer.
Først gikk vi fot på linje og la ut 4 dirigeringsområder. Så tømte vi ett og ett område. De erfarne hundene fikk lange dirigeringer mens ungdommene fikk gå litt nærmere. Enya løp overraskende rette linjer, så trikset for å få henne sikker på dirigeringer må ligge i hvordan oppgavene legges opp. Hun forholdt seg dessuten fin og rolig på linja. Det hjelper at jeg har frem kameraet og dessuten er tydelig i kroppsspråket. Hun klarer fortsatt ikke å holde posisjonen løs ved foten under forflytninger, så jeg måtte på med linja for å hjelpe henne.
«Når det bare skal være kjedelig her, så får jeg vel legge meg ned da…»
Etterpå fikk de unge hundene og Harley en runde med enkeltmarkeringer på gressmatta. Gressmatta kuvet, var delvis dekket med snø og hadde ingen holdepunkter for hundene, så de måtte virkelig konsentrere seg for å markere. Jeg er fornøyd med innsatsen til Enya på de fleste markeringene. De få hun virkelig ikke hadde fått med seg plukket Brit opp og kastet igjen. Det ble skutt på fem av kastene, og det forholdt Enya seg helt rolig til.
Harley lykkelig på vei inn til Ulla med superkul andedummy.
Vi avsluttet med en runde med doble markeringer. Også der hadde Enya god kontroll. Einar påpekte at det er viktig å alltid ha en plan for hvordan jeg skal gripe inn hvis Enya ikke gjør øvelsen riktig. I dette tilfellet ville jeg ha stoppet henne og kalt inn igjen hvis hun hadde ombestemt seg på halvveien og prøvd å hente inn den andre dummyen. Heldigvis hentet hun fint inn hver markering etter tur.
Jeg ser en stor forbedring av roen på linja. Enya viste ingen tendens til å knalle, og hun var fullstendig tyst gjennom hele treninga. Hun er som alltid veldig klar for å jobbe når jeg gir beskjed om at det er hennes tur, men jeg syntes i dag aksepterte hun fint at andre hunder jobbet uten å stresse seg opp. Det er også en stor fremgang på skudd + kast.
En flokk svaner passerte ganske nære da vi jobbet med dirigeringene.
Forberedelse til start i BK
Jeg fikk råd om at jeg må bruke tida frem til det blir badetemperatur for Enya i vannet til å bryte ned de enorme forventningene hun har til vannarbeid. Jeg planlegger å starte med å pælme dummyer rundt omkring med henne i sitt og deretter plukke opp alle selv. Det er viktig at hun verken får arbeide før eller etter en slik seanse, men at hun blir lagt i bila eller at vi går inn og tar en pause. Neste skritt blir så å pælme stein i fjorden for å provosere henne med plaskelyden, og så finne et sted der jeg kan legge på skudd også. Hun er beviselig ikke skuddredd lenger, så nå handler det bare om forventninger og stress. Siste steg i prosessen handler om å ha Enya sittende mens det skytes og kastes markeringer som en annen hund får hente. Ulla har meldt Harley frivillig til denne oppgaven når våren kommer 😉
Einar og Teal viste som vanlig frem hvordan jaktfoten bør se ut.
Det andre jeg må legge ned mye energi på er å trene inn en stabil jaktfot. Fot – fot – fot…
Arbeid med dirigering
Enkle og doble markeringer på linje
Oppsummering
Jakttrening og foto 